Verktøy for fettransplantasjon
En kirurgisk fettoverføring er en kosmetisk operasjon der man flytter fett fra en del av kroppen til en annen. Det er også kjent som “fettransplantasjon” eller “lipomodellering”.
Målet er å fjerne uønsket fett fra ett område (for eksempel magen eller lårene) og bruke det til å glatte ut eller øke størrelsen på et annet område (for eksempel brystene eller ansiktet). Fordelene er knyttet til det faktum at man kan kvitte seg med uønskede fettavleiringer og erstatte dem på områder som trenger mer volum eller tilheling. Fettcellene er autologe – fra din egen kropp – slik at man unngår bivirkninger knyttet til fremmedlegemer eller stoffer. Denne typen reaksjoner er kjent fra andre typer implantater – enten det dreier seg om injeksjonsmidler eller mer solide implantater.
Fettransplantasjon har eksistert i over hundre år og har lenge vært brukt til å korrigere både store og små volumunderskudd. Den tyske kirurgen Gustav Neuber beskrev teknikken for første gang i 1893, og rapporterte om vellykkede resultater etter transplantasjon av fett under atrofiske arr. Ikke lenge etter var Vincent Czerny banebrytende i bruken av autologt fett i brystkirurgi, da han brukte pasientens eget lipom til rekonstruksjon etter mastektomi. I 1914 hadde fettransplantasjon blitt brukt til en rekke indikasjoner, alt fra kraniofacial rekonstruksjon og brystrekonstruksjon til forbedring av leddbevegelighet etter operasjon for ankylose. I dag viser studier at fett er utrolig nyttig for å helbrede kroppen etter traumer eller skader, og at det også kan brukes til å fylle ut områder som trenger det – enten det er rynker eller flate bryster.
Men etter hvert som kirurgene fortsatte å utvide bruken av fettransplantasjon i klinisk praksis, begynte de også å legge merke til begrensningene, først og fremst uforutsigbarheten i det endelige volumet. Noen fettceller klarer seg bra og tilpasser seg det nye miljøet, mens andre reabsorberes og dør underveis i prosessen. Det finnes svært ulike rapporter om fettcellenes levedyktighet ved overføring, fra bare 10 % til 90 % – avhengig av transplantasjonsstedet, injeksjonsstedet, mengden som overføres og metodene som brukes. I dag er man mye mer oppmerksom på de faktorene som kan påvirke resultatene og de potensielle bivirkningene som kan oppstå ved fettransplantasjon. Så selv om fordelene er klare, er det også noen risikoer knyttet til denne typen behandlinger.
Prosessen begynner med å høste ditt eget fett
Fett tas vanligvis fra donorsteder som mage, lår og flanker. Disse stedene har vanligvis tilstrekkelige fettdepoter å høste fra.
Selve innhøstingen foregår vanligvis ved at man først bedøver området det høstes fra. Lokalbedøvelse (tumescentvæske) gjør det smertefritt, men kan påvirke fettcellenes levedyktighet i negativ retning. Vasking av transplantatet etter høsting har i kliniske studier vist at denne negasjonen kan unngås. Hvis innhøstingen gjøres i narkose, er slike problemer mindre synlige.
Selve innhøstingen skjer enten ved manuell innhøsting av mindre mengder med sprøyter eller med egnet fettsugingsutstyr (sugeassistert, mekanisk assistert eller vannassistert er mest brukt) for større mengder.
Uansett er det viktig å bruke riktig type kanyle for å sikre cellenes levedyktighet ved høsting. De varierer i lengde, diameter, type og utforming. Noen kanyler er designet for større celler, andre for større mengder, mens andre er designet for mindre celler, mindre mengder eller cellevennlig design, eller en kombinasjon av disse. Det er mye å velge mellom, avhengig av de neste trinnene og injeksjonsstedets intensjoner.
Deretter behandles og klargjøres fettransplantatet
Det finnes flere ulike teknikker som brukes for å klargjøre fettransplantatet for injeksjon. Etter høsting blir lipoaspiratet vanligvis behandlet for å fjerne olje- og vannholdige deler for å isolere fettstromaet som skal transplanteres. Det finnes ulike strategier for dette, blant annet sentrifugering, dekantering, filtrering og valsing av nett/gass, og det er gjennomført flere studier for å finne ut hvilken behandlingsteknikk som er best egnet.
Sentrifugering er fortsatt den mest populære metoden for separasjon av disse komponentene, men den begynner å tape terreng ettersom det er viktig å behandle fettransplantatet skånsomt for å oppnå best mulig fettcellekvalitet og levedyktighet og dermed best mulig overlevelse etter injeksjon. Noen studier tyder på at bruk av sentrifuge – spesielt ved høyere hastigheter – fører til mindre levedyktige fettceller og lavere uttaksrate. Dekanterings- og filtreringsteknikker som anses som mer skånsomme, gjør det også mulig å samle inn mindre fettceller i mikro- eller nanostørrelse for injeksjon.
Leger foretrekker vanligvis mindre fettcellestørrelser til ansikts- og overflatetransplantasjoner, mens de større fettcellene egner seg godt til rumpe og bryst. Ifølge noen av forskningsartiklene ser det ut til at det å finne en passende størrelse blant annet påvirker cellenes overlevelse.
Og fettet injiseres tilbake i kroppen
Det siste trinnet i prosessen er å injisere fettet på de ønskede stedene på kroppen. De vanligste stedene er ansiktet og brystene, men i den senere tid har også rumpa blitt stadig mer populært som det mest levedyktige og minst farlige alternativet sammenlignet med implantater av silikon eller andre typer fremmedlegemer. Det er noen ting du bør tenke på:
- Jo mindre stress ved injeksjonen, desto bedre opptaksrate/celleoverlevelse – dette kan gjøres manuelt ved å senke injeksjonshastigheten, men standard injeksjonspistoler er også på vei frem.
- Jo mindre injeksjonsmengder, desto bedre celleoverlevelse – det betyr ofte flere injeksjoner og flere behandlinger over lengre tid, særlig ved brystkorrigering og rumpeforstørrelse.
- Områder som bryst og rumpe krever en del tålmodighet fra pasientens side, ettersom resultatene også avhenger av etterbehandlingen mellom injeksjonene, der pasienten må være forsiktig med å skade injeksjonsområdet, enten det er trening, trykk eller annet.
- Det er også noen potensielle bivirkninger man må ta hensyn til, selv om de er sjeldne. Det gjelder blant annet størrelsen på fettmolekylene som injiseres i mottakerområdet for å unngå synlige klumper og ujevnheter, risiko for fettemboli og nekrose samt potensiell tumorindusering på grunn av fettcellenes hormonelle/helbredende egenskaper – som ikke bare bidrar til å helbrede de bestrålte områdene og huden, men potensielt også til å gjenopplive kreftcellene.
Når alt dette er sagt, er fordelene med autolog transplantasjon også store, ettersom kroppen lett aksepterer å sette inn sitt eget vev, og dermed kan man unngå ulike bivirkninger og fremmedlegemereaksjoner.
